ÅSA OG ØRN – EKTE VIKINGER FRA NORGE

 

INNLEDNING

Jeg skal fortelle dere om et folk som levde fra år 750 til cirka år 1100 etter at Jesus Kristus ble født, altså for over 1000 år siden. De bodde i landene som i dag heter Danmark, Sverige og Norge. Disse landene ligger langt nord på jordkloden. Menneskene som levde langt nord levde av jakt og fiske, og bygget seg flott båter for å fiske. Snart ble båtene større og gårdene fikk store hus. De fikk seg husdyr som kuer, sauer, geiter. Hestene brukte de til å dyrke jorda. Hestene trakk plogen og drog opp trerøtter. Snart begynte de å bruke hesten for å ri til andre steder. Der hvor menneskene bodde var det veldig kaldt om vinteren og mye snø. Vinteren varte ofte halve året, og menneskene ble veldig tøffe for å overleve. For å overleve fanget de store ville dyr som bjørn, isbjørn og elg. Av pelsen laget de klær, og de så voldsomt store og farlige ut, men de fleste var snille. Etterhvert ble båtene store og folket var flinke på havet. Noen ville ut i verden og ute i verden fikk de et spesielt navn som alle fryktet i hele Europa og noen steder i Amerika. De ble kalt for vikinger, vikings eller los vikingos. Snart visste alle hvem disse fryktløse menneskene, som reiste over store hav, var.

De bodde ofte helt innerst i fjorder eller elvemunninger, slik at de både kunne fiske og dyrke jorda. Der het det nesten alle steder Viken. Menneskene som kom fra slike plasser ble kalt for vikinger. Siden de både kjente havet og visste hvordan de kunne reise på elver, reiste de ofte ut fra sine viker for å finne mat. Etter hvert som de laget bedre båter, bedre seil og bedre årer kunne de reise langt ut fra sine viker, veldig langt ut i verden. Vikingene var store, sterke og våpenkyndige, og ble regnet som de tøffeste folkene av folk som bodde i andre land. Nesten hver vik har sin konge, dronning, prinser og prinsesser, eller hersker i gamle dager, men etter hvert så var det noen konger som vant over andre og dermed kunne en konge være herre over mange viker og alt landet mellom vikene. Dere skal nå bli kjent med mange flotte vikinger fra Norge. Vi skal oppleve det spennende livet disse folkene levde. Vikinger hadde respekt over alt. Historien inneholder mange helt riktige historiske fakta, men også mange opplysninger som man ikke kan kalle historiske fakta. Det er derfor viktig at dere som leser boka sjekker litt bak i boka hvor det finnes såkalte fakta bokser.

 

VIKEN, OSLO, DER HVOR ØRN VIKING OG ÅSA VIKING BOR

Ørn og Åsa er tvillinger og de bor i langt mot nord på et sted som heter Viken. Byen ligger der hvor Oslo, hovedstaden i Norge ligger i dag. De som bor dere kalles altså vikinger, og begge 2 ble for 3 uker siden høytidelig godkjent som vikinger av sin bestefar Gunnar.

Som barn lekte de og trente masse på vikingleker, som å fekte, skyte med pil og bue, spydkast og andre saker som skulle bli viktige senere i livet. Åsa var en tøff jente som var med på alt Ørn gjorde, og mamma og pappa oppmuntret Åsa til å gjøre det man ellers kalte «gutteting» i vikingtida. Ørn var veldig stolt av sin søster og Åsa var stolt av Ørn. Når man fyller 12 år blir man voksen som viking, slik var livet for over 1.000 år siden. Men, man glemte ikke sine gode minner fra barndommen, og man ville gjerne bli minnet på den, men man fikk plikter og rettigheter som voksne.

De hadde blitt så gamle at de nå kunne reise og leve som ekte vikinger. Siste kvelden før vikingseremonien kom bestemor til de ved sengen og spurte: I morgen blir dere nesten voksne, hva vil dere høre siste kvelden før festen? Kan du fortelle om bukkene bruse, bestemor, sa Åsa. De som skulle til setra. Bestemor ble borte en liten stund, så kom hun tilbake. Da hadde hun med seg en tegning som Åsa laget da hun var 6 år. Så fortalte hun eventyret. Ørn og Åsa la helt stille og hørte på, mens de så på Åsa sin tegning. De koste seg og kjente seg spente på hva som skulle skje neste dag. Da bestemor var ferdig ble det godnattklemmer.

VIKINGSEREMONIEN

Vikinger likte å lage seremonier og fester. De spiste masse god mat, drakk Mjød og koste seg som regel i minst 3 dager når de festet. Da Ørn og Åsa ble 12 år, ble det laget en strålende fest for de. Bestemor, bestefar, mamma og pappa og mange venner samlet seg for å feire dette. Det ble gitt viktige gaver som skulle vise at de var blitt «voksne». Åsa og Ørn var spente.

De fikk flotte vikingklær begge 2. Nydelig vevde klær av den fineste ull. På klærne til Ørn hadde bestemor brodert inn en vakker Ø, mens på Åsa sine var det brodert en vakker Å. Hun kalte bokstavene for «deres» bokstaver. De fikk også hjelmer, flotte hjelmer som viste at de var voksne nå. Bestefar overrakte de høytidelig hver deres små kapper som de skulle feste på de klærne som de brukte. Bestefar fortalte at disse kappene hadde han fått i sin tid av sin bestefar. Han fortalte at kappene er litt magiske, og når de henger over skuldrene til et menneske gir de helt spesielle krefter til eierne. Dere får superkrefter som gjør dere nesten uovervinnelige. Kappene har hjulpet meg hele livet og jeg har kunnet hjelpe veldig mange mennesker, og det har gitt meg mange venner. Kreftene må dere bare bruke når dere trenger de, sa bestefar Gunnar, dere må aldri bruke misbruke superkreftene for å oppnå egne fordeler. Ørn og Åsa, dere blir blant de første menneskene på jorda med superkrefter nå, sa bestefar.  Jeg er så stolt av dere, Åsa og Ørn, sa han, dere har vist at dere er snille og flinke, så kappene er fortjent. Bestefar festet kappene over deres skuldre! På kappene var det brodert inn en mann på hest med lanse som slåss mot en drage. Denne mannen på hesten hadde kanskje eid kappene før, tenkte Åsa, men hun ville ikke spørre. Det skal jeg finne ut senere, tenkte hun.

Deres bestefar Gunnar Leifson gav de også i gave en magisk båt som het Skibladner. Denne magiske båten hadde så stort seil at det så ut som en ørn med utslåtte vinger når de seilte i toppfart. Ingen båt på jorda kan seile så raskt som denne båten, sa bestefar. Som mannskap hadde bestefar funnet de beste og tøffeste menn og kvinner han kjente. Mannskapet måtte kunne ro, sette seil og kjempe mot motstandere om det ble nødvendig. Det var plass til 100 mann som kunne ro samtidig, og seilet var 6 meter bredt og 4 meter høyt. Som team ville de bli de beste sjøfarere og krigere som fantes. Skibladner var nesten like stor som Ormen Lange, en kjempestor båt som storkongen eide, men mye vakrere, sa alle. Den hadde 2 dekk, nedre dekk for varer som skulle selges eller kjøpes, og øvre dekk for mannskapet. Helt framme i båten var det et dragehode, og dette dragehodet var helt likt dragehodet på kappene dere, så Ørn. Båten hadde en fin livbåt, som var med om noe skulle skje med Skibladner. Denne båten het Trutlusa.

Jeg skal bli med dere på de første turene, sa bestefar, slik at dere lærer å seile båten, bli kjent i farvannene, og fordi jeg kjenner mange mennesker som dere også må bli venner med. Vennskap og familie er det viktigste i livet for alle mennesker. Er dere snille og ordentlig mot alle når de trenger dere, vil dere alltid får hjelp av de sammen menneskene når dere vil trenge hjelp. I vår familie skal alle vite at vi bryr oss om mennesker!

Bestemor, Eli Eilifsdatter festet de magiske kappene på deres flotte jakker, og sa til Åsa og Ørn: Dere må alltid huske at bestemor og bestefar vil alltid være tilstede for dere, det er derfor besteforeldre finnes. Vi vil alltid hjelpe dere, og bestemor og bestefar er veldig glad i dere, avsluttet bestemor og gav de begge 2 en god klem.

Dette har vært vår fineste bursdag hittil, sa Åsa til Ørn. Vent litt, det kommer mer, sa Ørn, for plutselig kommer en mann med langt hår og kjortel fram. Her er 2 magiske sverd til dere hver, sier mannen. De skal beskytte dere og hjelpe dere når dere er ute på eventyr. Dere skal bli mine viktigste venner i Norge i framtiden, avslutter mannen. Ørn og Åsa bøyde sine knær og tok mot gavene. De var de vakreste sverdene som de noen gang hadde sett. Sverdene skinte i sola og de var laget av sølv med og en slank klinge med 2 skarpe egger. Ulfbehrt står det brent inn i sverdet, sier bestefar og ser tankefull ut. Da de løftet hodet for å takke mer, var mannen borte. Ingen så hvor mannen ble av. Ørn la armen rundt Åsa og de ruslet mot sin mor og far. Tusen takk for en fantastisk bursdag, sa de i kor. Nå er vi vikinger, og nå kan vi reise ut og oppleve masse spennende sa Ørn entusiastisk. Så, så, litt rolig, dere har mye å lære enda, sa far, mens han la armene rundt Ørn og Åsa. Nå spiser vi mørlefser, sa mor, ikke sant Åsa? Jo, mørlefser elsker jeg! Tippoldefar var fra Frosta i Trøndelag midt i Norge, derfra hadde de lært å bake mørlefser. Åsa og Ørn la ørene inntil mors mage. Den var stor og de kjente at noen sparket der inne. Vi skal bli storesøster og storebror, sa Ørn. Vi gleder oss veldig!

 

ØRN OG ÅSA REISER PÅ VIKINGFERD

 

Åsa og Ørn har akkurat fortøyd båten ved Akerselva. Det hadde vært en veldig mild ettervinter, og det var bart på bakken. Vinteren hadde vært kald så det var tykke is på vannene, men det føltes som vår i lufta nå. De skal opp i Maridalsvannet og hente mer is for sin tur nordover langs den norske kysten. Det blir en veldig lang sjøreise hvor de skal selge fisken de hadde fanget på sin tur langs Nordvegen, som de kalte reisen nordover.

 

Pass bak deg, Ørn! Åsa roper, ja, hun skriker ordene ut. Ørn hopper til siden og rundt samtidig som han trekker begge sverdene sine. Bak Ørn står en stor bjørn, den var både tynn og så forvirret ut, klar til å kaste seg over han. Bjørnen brøler høyt og kaster seg mot Ørn, men Ørn kaster seg ned på ryggen og bjørnen suser over han. Ørn sparker bjørnen i rumpa, men reiser seg på nytt klar til å ta Ørn. Ørn ruller ut den magiske kappen og venter på bjørnens neste utfall. Den hopper mot han igjen, og han setter beina sine i brystkassen på bjørnen. Bjørnen blir løftet opp i været og blir slynget bakover. Bjørnen er forvirret og ustø, og tar et skritt bakover. Da faller bjørnen ut i elva. Den svømmer over og stikker av på den andre siden. Ørn hadde slått bjørn!  

Ørn børster av klærne sine, smiler og sier: Tusen takk, Åsa, du vet at uten deg hadde jeg ikke vært Ørn Viking lenger! Åsa smiler og gir sin tvillingbror en klem, du er den beste broren jeg kunne få, sier hun. Bjørnen hadde nok blitt forvirret av det milde været og våknet for tidlig fra hiet sitt, sa Åsa, og så var den så sulten at den gjerne ville ha deg til middag, men det fikk han ikke.

Åsa er også viking. Du den tøffeste vikingjenta i hele verden, sier Ørn, og de går opp til onkel for å lære å skjære is. Isen er viktig for å holde maten kald så den ikke blir ødelagt.

Men nå skal vi skjære is, sier Ørn, og det har vi aldri gjort før. Det blir spennende. Åsa og Ørn ble født for 1000 år siden, enda mye lenger tilbake enn når din bestemor ble født. Dette er så lenge siden at mange av folkene som bodde i Norge ble kalt for Vikinger. Ørn og Åsa var ekte Vikinger.

Da Åsa og Ørn levde var det vanskelig å ta vare på maten over lang tid, om vinteren hugget man og saget ut store isklumper fra vannet før isen smeltet. Denne isen var kjøleskapet til vikingene på våren og sommeren, helt til isen smeltet og ble borte.

De kom opp til det islagte vannet hvor alle menneskene jobbet med store sager og økser. De saget ut kjempeklumper av isen på vannet. Disse skulle ned til havna hvor vikingskipene lå. En slede med en stor isblokk gled mot Åsa. Hun tok noen raske skritt bakover. Da kjente hun at isen gav etter og hun plumpet uti et stort hull i vannet. Ørn kastet seg etter henne, hoppet ned i hullet for å redde sin søster. Vannet var iskaldt, men han fikk tak i hodet hennes. Med en rask bevegelse slo han ut sin kappe og kjent at superkreftene kom. Han brølte høyt og dro sin søster opp av vannet og på trygg grunn. Nå er jeg glad for mine superkrefter, sier Ørn, men nå må vi få på oss både tørre og varme klær så vi ikke blir syke. Vi skal jo på langtur med den nye båten vår. Helt til et sted som heter Lofoten, hutrer Ørn fram mellom kalde lepper. Åsa klemmer hånda hans mens de forter seg hjemover til gården. De hutrer og fryser fælt. Til sommeren skal vi lære å svømme, sier Åsa, det må vi! Ja, Åsa, sier Ørn, det skal vi. Det er viktig å kunne svømme for å redde sitt eget liv og andres liv, sier Ørn.

 

PÅ TUR TIL NORD NORGE - NORVEGR

Det siste som ble gjort før de skulle seile nordover, var å laste inn korn fra gårdene til bestefar og hans familie. Kornet het havre, rug og hvete. Havren var til hestene til storbøndene. De andre kornslagene ble det laget mel av slik at det kunne lages brød. I Nord-Norge var det for kaldt for å dyrke korn, derfor var det en verdifull last som skulle byttes mot fisk. I tillegg tok bestefar med en kiste med sølvsmykker og perler. Åsa kikket i kista sammen med bestefar. Så vakre glassperler bestefar, hvor har du fått tak i dem, spør Åsa. Du skal få se det på neste tur Åsa, sa bestefar. Sølvsmykkene var også flott. Jeg tror bestefar er rik, sa Ørn. Nei, sa bestefar, smykkene og perlene er våre penger på turen.

Bestefar hadde lagt opp ruta. Han hadde med seg et kart. Jeg skal lære dere om kartet på turen også, sa bestefar. De skulle seile rett nordover, sa han, vi må komme oss opp mens det er vinter. Da holder fisken seg til vi kommer hjem.

Ørn og Åsa skal være med bestefar til Steigen for å besøke en god venn av bestefar. De seilte rundt hele kysten og så nordover langs hele den norske kysten, med vakre fjorder, fjell og flotte landskap. Deretter skulle de reise på fiske i Lofoten og Vesterålen hadde bestefar fortalt. Vi stopper flere ganger på turen tilbake, sier bestefar, mens han lærer de alt om båten Skibladner. Dette er ikke noe latmannsliv, sier Ørn, vi må stå på fra morgen til kveld. Jeg er glad bestefar gir oss ansvar, sier Åsa, det betyr at vi lærer raskere. De skulle kjøpe fersk torsk, laks og tørrfisk på turen. Det var fisk de skulle selge til land som ligger langt sør for Norge. Bestefar hadde alltid drevet med handel. Bestefar viste de flotte smykker og perler som han hadde kjøpt i utlandet, og som han skulle betale med for tørrfisken. Øyvind i Melbu skal fri til ei jente og ville ha noen flotte perler og smykker, forteller bestefar.

STEIGEN

På Engeløya i Steigen, som ligger langt oppi det landet bestefar kaller for Nordveger, hadde de møt han Ivar fra Alvenes. I Steigen var det så vakkert, med spisse fjell, flotte fjorder og grønne øyer. Det var nesten like frodig som i Viken. Jeg føler at våre aner kommer herfra, hvisker Åsa til Ørn, Steigen er i mitt hjerte! Ørn nikker mens han ser utover Langneset.

Ivar er en stor viking, ja kjempestor, uten hår på hodet og en flott brunfarge i huden. Klærne hans var av bjørneskinn, og han så nesten ut som en bjørn. Ivar var en god venn av bestefar og de hadde med en gave til han. Jeg har med noen trær til deg, Ivar, sa bestefar, dette er trær som vokser sørpå, men jeg tror at dere her på Engeløya kan få de til å trives. Ørn og Åsa plantet 24 trær på et stykke land på Engeløya. Trærne heter Hasseltrær og er flotte. Om 3 år kan du kose deg med nøtter, Ivar, sa bestefar, mjød og nøtter er en flott kombinasjon. Husk å knekke skallet først ellers så knekker tennene dine, sa bestefar med et smil. Jeg tror du kan ta vare på disse trærne og lage en hel liten skog etter hvert. Tørk nøttene og de vil gi dere viktig fett og næring om vinteren, avsluttet bestefar.

Ivar skulle lære Ørn og Åsa og fiske torsk. Kor i aill verden har dåkker fått tak i deinn flott båten, spurte Ivar, han strøk over Skibladner, deinn va strålandes, sa han og smilte. Pass godt på deinn, æ trur aille vil prøv å stjæle deinn, sa Ivar på sin syngende dialekt, men er dåkker her i nord, så skal æ pass på dåkker, sa Ivar og klemte Åsa og Ørn så hardt at de nesten mistet pusten. Kona mi kailler det førr ein bamseklæm, sa Ivar og smilte bredt. De likte godt hans syngende dialekt.

NORDLYSET

Sammen reiste de over fjorden til Lofoten der den beste torsken på jorda kom for å gyte, lage nye torskebarn altså. De seilte om natta og det var et fantastisk grønt lys som for over himmelen, som skiftet til blått, oransje og tilbake til grønt, alt på den samme himmelen. Lyset beveget seg på himmelen. Det skiftet farger fra grønt til blått, til rødt og tilbake til grønt. Fargene for med stor fart over himmelen. Det var det vakreste Åsa noen gang hadde sett. Åsa roper til Ørn, er det farlig? Ørn hadde aldri sett lyset før han heller, men syntes det var fantastisk vakkert. Han elsket dette vandrende lyset. Dette har vi aldri sett der vi bor, sier Ørn. Dette må være lyset i nord, sier han, det lyset bestefar har fortalt om for oss tidligere. Ja, Nordlyset, sier Åsa. Så vakkert, men også så skummelt. Jeg skal få det vevd en gang så jeg kan vise mor dette når vi kommer hjem, sier Åsa, Hun sier ordet på nytt og på nytt mens hun ser opp på himmelen. Nordlyset, det vakreste lyset på jorda! Nordlyset var et flott navn, tenkte bestefar mens han halvsov bak i båten. Nordlyset både elsker og frykter alle vikinger. Åsa hadde hørt noen fortellinger om at Nordlyset var farlig, og hun satte seg nærmere bestefar. Han hvisket lavt til Ørn og Åsa at lyset ikke er farlig, men det er mange av mannskapet vårt som er engstelige nå. Ta det helt med ro, sa bestefar og duppet av igjen.

LOFOTEN OG VESTERÅLEN

Skibladner suste videre over havet til Lofoten. Båten til Ivar var langt bak, så Åsa og Ørn måtte vente på han. De tok seg en høneblund mens de ventet. De seilte rundt øyene og inn nordfra. Vi skal til Borg, ropte han Ivar, men jeg må seile først. Vi skal besøke en av mine gode venner, men han har vikingsoldater på Nesjeøyene. De vokter innfarten til Borg. De kjenner meg, jeg er venn med høvdingen, han Tore på Borg, og da kommer vi forbi. De seilte gjennom sundet og det sto fullt av tøffe vikinger over alt rundt dem. Soldatene sto med pil og buer, sverd og kniver, klare til å ta alle fremmede som ikke var velkomne. Da Ivar vinket, vinket de tilbake, godkjente oss som venner, og vi fikk seile videre inn til Borg.

De ble mottatt som jarler, som om de skulle være utsendt av kongen. Framme på Borg fikk de se det største huset de hadde sett, bortsett fra mor og far sitt hus i Viken. Tore eier flere gårder, for hainn e sjæfen her i nord, sier Ivar. Huset så ut som et svært vikingskip snudd på hodet. Ørn fortøyde båten og de gikk i land. Det ble laget til fest da Tore fikk høre om gjestene sørfra.  På tunet sto Tore og tok imot de. Ved hans side satt den største hunden de noen gang hadde sett. Han hadde egentlig sin gård på en øy lengre nord, men ville bli kjent på gården han hadde tatt over etter 2 brødre.

Sent på kvelden gikk Åsa ned til båten for å se at alt var bra med båten og de som skulle passe båten. Det var mørkt og hun ropte: Hallo Eirik, er du der? Han var sjefen for vaktene. Ingen svarte, og hun gikk nærmere. Plutselig kastet 2 store vikinger seg over henne. Åsa ble presset ned mot bakken. Vi skal stjele båten din, sa den ene mannen, og nå må du være med som fange sammen med Eirik. De bant et tau rundt armene til Åsa, som ikke hadde rukket å rulle ut den magiske kappen. Åsa ble kastet opp i båten, og der lå Eirik. Åsa hvisket til Eirik: jeg åler meg rundt så du får tak i kappen min. Dra forsiktig nå, sa hun da hun hadde kommet rundt. Mens hun gjorde det, hadde mennene løsnet fortøyningene av båten og gjorde seg klare til å seile avgårde. De lo, og den ene sa at nå hadde de den fineste båten i Norge, ja i hele verden.

Med en gang kappen løsnet spente Åsa musklene og tauet revnet. Hun kjente at superkreftene virket. Åsa reiste seg opp og brølte til mennene at de måtte stoppe.  Vikingetyvene lo, og gikk mot Åsa. Hun dro begge sverdene lynkjapt og var klar. En liten jente som er stor i kjeften, er du, sa den største av dem. Han trakk sverdet og sa til Åsa. Du har bedt om dette selv. Den andre mannen gikk rundt Åsa. I rasende fart hopper Åsa mot den store mannen og slår sverdet ut av hånden hans så det falt i vannet. Da kommer den andre fra siden, men Åsa ser det litt seint. Erik ser han, og han spenner bein på han så han faller på kne. Det var akkurat nok tid for Åsa så hun slår hans sverd ut av hans hånd. Mennene hopper mot Åsa, men hun smetter unna. Hun kutter i stykker buksebeltene til begge i en lynrask bevegelse. Så legger hun fra seg sverdene og løfter tyvene opp etter tur før de får snudd seg, og hiver de ut i sjøen. De roper om hjelp for de kan ikke svømme. Flere kommer ut fra Langhuset da de har hørt bråket. Tyvene blir reddet i land, og Tore på Borg spør hva som er skjedd. De ville stjele båten vår, sier Åsa, men jeg stoppet de. Ørn hjelper Eirik løs. Hvordan kan en ung jente som deg ta 2 voksne menn, spør Tore på Borg. Åsa smiler og sier: Du får spørre tyvene, og nåde de som rører båten vår, sier hun og ser strengt rundt på alle tilstede. Hun ser rundt på hver og en som står i ring rundt henne, og de forstår at Åsa mener alvor. Nå går vi inn og fester ferdig, sier Åsa og takker Eirik for hjelpen før hun går inn.

Dagen etter fisker de den flotteste og største torsken Ørn og Åsa har sett i hele sitt liv. Bor denne store og flotte torsken her hele året, spør Ørn til Ivar. Nei det er bare om vinteren og våren den kommer hit, svarer Ivar. Da skrider den inn til Lofoten i store stimer, sier han Ivar. Og den skrei hit fra havet i dag altså, sier Åas. Ja, den skrider hit hver vinter. Bestefar Gunnar hørte litt dårlig og roper akterut: Heter fisken Skrei, sa du Åsa? Jeg trodde det var torsk? Tore på Borg var også med på fisketuren, og han smilte lurt. Han ville ikke at bestefar skulle føle seg dum. Heretter kaller vi fisken for Skrei, hørte dokker aille det, roper Tore! Jada sjæf, ropte alle, vi fisker Skrei heretter, og slik ble det som Tore hadde bestemt. Han smilte bredt mens han klappet hunden sin. Den dag i dag heter fisken som kommer til Lofoten om vinteren og våren Skrei. Det var masse fisk i havet og båten ble raskt fylt opp. Mannskapet sløyde fisken, la den i kassene med isen fra Maridalsvannet som de hadde knust og lagt i kasser. Nå skal den holde seg godt til vi kommer til Viken, sa bestefar og klappet på en stor isklump. Hent 10 sekker korn til Tore roper bestefar til mannskapet. Det beste kornet vi har. Ta med 2 sekker til Ivar også sier bestefar med sin sjefsstemme. Kornet ble levert og handlene ble gjort med faste håndtrykk.

De tok farvel med Tore på Borg og alle på gården hans. Ivar fra Alvenes delte ut store bamseklemmer som nesten tok pusten fra Åsa og Ørn nok en gang. Ørn rullet ut kappen sin og sier til Ivar, la oss bryte håndbak? Alle på Borg ler, de vet at Ivar er den sterkeste mannen i hele området. Han smiler til Ørn, legger armen på bordet og sier: Ka farsken, ska du domme dæ ut, gut, smiler Ivar? Ørn legger sin lille hånd i den svære hånda til Ivar. Tore roper klar, ferdig, start! Ivar tar i, blir etter hvert rødere og rødere i toppen. Ingen av hendene rører seg. Ivar griper fast i bordet med venstrehånda, og begge hendene, både hånda til Ørn og Ivar, dirrer nå av kreftene som brukes. Bestefar Gunnar bryter inn og sier: Jeg tror vi sier dette ble uavgjort. Ørn slipper hånda til Ivar, som ser forundret på gutten. Er det mulig, sier han og klapper gutten på skuldra. Alle rundt jubler høyt, og de skryter av Ørn. Det var smart av deg at du ikke vant, hvisker bestefar til Ørn, nå har du fått en venn for livet istedenfor at hele familien hadde fått en fiende. Tore sender med en følgebåt, for å passe på oss, for vi skal til Vesterålen og hente tørrfisk.

MELBU I VESTERÅLEN

På havna i Melbu står Ole fra Mællbo som bestefar kalte han. Øya ligger ikke langt fra Lofoten så turen hadde gått raskt og greit, Ole bodde på et sted som het Bitterstad på naboøya, men han tørket fisken sin i Melbu hvor han var født. Her er den beste tørken i hele området, sa Ole. Kvaliteten og smaken på fisken blir veldig god, smilte han. Over alt hvor Åsa og Ørn så var det store tre-stativer hvor det hang fisk. Det var Skrei og de var inntørkede og steinharde. Hva er dette, spør Ørn? Det heter hjell, disse tre-stativene, sa Ole, da blir ikke fisken ødelagt av dyr eller annet som kan gjøre fisken uspiselig. Vi henger opp fersk fisk, og den kan holde seg i flere år når den er tørket, og fortsatt være god mat. Dette var smart, sa Åsa, da slipper man å sulte om det blir lite fisk en vinter. Helt riktig, sa Ole. Kom skal dere få smake på tørrfisken, sa Ole fra Melbu. Han fant en stor fisk som han slo i biter med en hammer. Han gav de et stykke hver, og der smakte. Det er kjempegodt, sa Ørn. Åsa spurte om de kunne få med resten på båten og kose seg med på hjemturen. Vær så god, sa Ole fra Melbu. Tusen takk sa Ørn og Åsa i kor.

De lastet opp tørrfisken, og da de skulle betale sier Ole til bestefar: du har ikke noen sølvsmykker eller annet fint med deg? Du reiser jo så mye. Hvorfor spør du, sier bestefar. Jeg skal fri til Borgny, og vil gjerne at hun svarer ja, sier Ole. Hun blir ei fin kone, tror jeg sa Ole litt forsiktig. Bestefar tar fram perlene og de 2 flotte sølvsmykkene. Glassperlene er i mange fargen og smykkene er flotte. Disse vil jeg ha, sier Ole, da sier dette er betalingen for tørrfisken, spør han bestefar. Bestefar strekker ut hånda, og både Ole og bestefar er fornøyde med handelen. Lykke til med frieriet og bryllupet sier bestefar. Borgny er heldig som får deg, sier Åsa til Ole. Han Ole var spenstig med raske bevegelser og et kjapt hode! Bestefar lo høyt. Nå må vi skynde oss å reise Ørn, ellers blir din søster igjen. De hilste farvel til Ole og satte kursen sørover.

 

TUREN HJEM

Bestefar, sier Åsa, Lofoten og Vesterålen må være av de vakreste stedene som finnes på jord. Ja, sier bestefar, disse øyene og områdene er helt spesielle, og denne Tore skal vi få høre mye om seinere, sier bestefar, Tore med Hunden, jeg kjenner det på meg sa bestefar tankefull. Ingen som har besøkt Lofoten glemmer disse vakre øyene, sier bestefar.

Båten suste på bølgetoppen og Ørn sto foran og passet på at de ikke kjørte på noen skjær, mens Åsa styrte båten. Styreåren var festet på høyre side av Skibladner, og lå på det øverste plankebordet på båten. Det krevdes så store krefter å styre at Åsa hadde rullet ut den magiske kappen. Hun spente ryggen mot det øverste venstre kantbordet. Du står ved styrebordet nå, sa bestefar, for da ser du best forbi seilet, og du kan se Ørn vise deg retning. Så styrebord er på høyre side av båten når jeg ser framover altså, spør Åsa. Ja, slik er det, la oss kalle høyre side for styrbord på båten, det var lurt, sa bestefar Gunnar.

Skibladner suste forbi andre båter, og andre sjøfarer trodde ikke sine egne øyne da de så hvor flott og raskt den seilte. Jeg elsker denne magiske båten, tenkte Åsa. Plutselig roper Ørn, han hopper bakover og skyver roret til siden. Båten gjør en skarp sving, men den er toucher borti en kjempestor fisk. Skibladner hopper og danser, og alle om bord klamrer seg fast for ikke å falle over bord. Det knaket i Skibladner før Åsa og Ørn fikk den på rett kjøl igjen. Fisken er minst like stor som Skibladner og den er fryktinngytende, sier Ørn. Der var det nesten slutt for både Skibladner og oss, sa bestefar som hadde falt ned fra sitt sete. Hva var det, spurte Ørn? Det er den største skapningen jeg har sett, sa Åsa. Den heter Blåhval, sier bestefar, og jeg tror den er det største dyret som lever på jorda, den puster som oss, og er ingen fisk. Vi har lunger som vi puster med, fiskene har gjeller. De er veldig forskjellige, men virker på samme måten. Blåhvalen har store lunger og kan holde pusten i nesten 1 time mens vi mennesker kan holde pusten bare litt over 1 minutt. Hvalen er som et eventyr fra gamle dager, sier bestefar. Blåhvalen dukket plutselig ned i havet og slo med halefinnen som om den hilste til Ørn og Åsa, og borte ble den. Alle var stumme av beundring for dette store dyret.

 

fortsette å lese ...