Her vil jeg legge ut deler av min bok om Spania, spanske reiser, om dagliglivet og arbeidslivet vårt gjennom 12 år i Spania. Les og følg med, jeg håper dere vil like lesestoffet og innholdet. I nettutgaven blander jeg historie, morsomme anekdokter fra mitt arbeid og turforslag. Om dette kommer ut i bokform blir organiseringen annerledes, men dette forsøket her, er mest for å teste ut stoffet. God fornøyelse!

 

MIN SPANSKE REISE GJENNOM LAND OG LIV

 

Jeg kom til Spanias fastland for første gang i mitt liv i år 2000. Før det hadde jeg vært en påsketur til Tenerife. Der ble jeg solbrent og bedugget, og det var vel egentlig alt jeg fikk med meg, bortsett fra et besøk på Teide, Spanias høyeste fjell. Så man kan vel si jeg var blank, fullstendig blank. Min eldre bror Asle hadde lurt meg til å bli interesserte i Costa Blanca, og da Benidorm, Villa Joyosa og Alfaz del Pi. Han mente vi burde gjøre noe for eldre nordmenn i Spania, du kan jo eldre, sa han. Svak som jeg er for smiger, fant jeg veien sørover, via Basel i Sveits før jeg landet på flyplassen i Alicante. 1 år senere flyttet vi til Guardamar del Segura. Den vakreste byen på Costa Blanca! La perla de Costa Blanca, som jeg har døpt byen. Og like vakker som byen er folket som bor her. Jeg elsker Guardamar del Segura!

 

Jeg kunne ikke ett ord spansk, visst ikke noe om landets historie, kultur, politikk eller mennesker. Naiv og enfoldig ankom jeg et land som har vært i sentrum for europeisk og verdens historie de siste 2.500 årene. Lett arrogant, egentlig veldig arrogant, trodde jeg at nordmenn var overlegne spanjoler og alt som er spansk. Jeg hadde slik rare forestillinger, som jeg skamfullt tenker tilbake på, ja, jeg kroer meg når jeg tenker på hvor fantastisk dum man kan være når man mangler kunnskaper. Jeg manglet alt bortsett fra pågangsmot.

 

Siden jeg tok mine første skritt på spansk jord, har jeg vært gjennom en forelskelse, som fortsatt varer, og som er modnet i en inderlig kjærlighet til landet, folket, naturen og kulturen.

Denne boken er en slags reisehåndbok, veldig annerledes, ispedd litt historier fra et liv i Spania. Jeg har levd og lever et liv her, jeg har gjort over 110 reiser rundt overalt i Spania, slik at jeg ikke gulper opp noe, jeg har levd og opplevd alle turene.

Vi nordmenn er etter hvert blitt veldig mange i Spania, og dette har gitt meg mange episoder som jeg gjerne vil dele med leserne. Navn og hendelser er tilfeldige, og om du skulle kjenne deg igjen, er det fordi vi har mange felles erfaringer fra livet i Spania.

Spania er et land som kjemper hardt for å holde seg sammen, mye hardere enn de fleste utenforstående forstår. Historien er så brokete og full av krig og intriger, at såpeoperaene i dagens tv er som enkle amatøroppsetninger, sammenliknet med hva som har skjedd i Spania opp gjennom historien. Jeg skal gi dere en kort innføring litt senere i boken.

 

 

 

REISEN FRA NORGE TIL SPANIA

Det var et stort brudd i vårt liv da min kone og jeg bestemte oss for å prøve lykken i Spania. Lite visste, og ingen av oss trodde dette skulle vare mer enn i høyst 2 år. Det var lettere å reise for oss, som kunne ta fly, sammenliknet med den unge norske prinsessen, Kristina av Tunsberg, som brukte 1 år på sin reise 750 år tidligere. Den historien kommer jeg tilbake til. Da min kone Eli og jeg kom til Spania, forsto vi raskt hva som var nødvendig om vi skulle trives og gjøre nytte for oss. Vi måtte lære så mye som mulig om landet, folket, historien, kulturen og språket. Språket var nøkkelen. Videre laget vi oss visjoner og målsettinger som det heter så fint. Disse visjonene står seg like godt i dag, og det kjennes deilig. Så formet vi vår base, som vi kaller vår bedrift, Arctico Cora Care, eller bare Cora Care som den heter på folkemunne i vårt distrikt, som er på Costa Blanca i regionen Alicante, nærmere bestemt Guardamar del Segura, perlen ved Costa Blanca. Vi elsker denne byen og folket i byen. De gav oss en sjanse i livet vi ikke trodde var mulig. De viste oss en tillit som gjorde det mulig for oss å skape vårt levebrød i Spania. V har også skapt levebrød for mange ansatte og trygghet for våre kunder og samarbeidspartnere. Derfor vil vi, Eli og jeg, i all fremtid si: VIVA ESPANA, VIVA GUARDAMAR DEL SEGURA!

Jeg håper boka vil gi leserne tips om steder de kan besøke i Spania, og være til hjelp slik at besøkene gir enda bedre utbytte, ikke bare sol og strand, men også annen mening. En tur uten kunnskap om reisemålene er slett ikke den samme turen som en tur med kunnskaper eller tilgang til kunnskaper. Slik er det bare, og kunnskaper er ikke tungt å bære.

 

KORT OM HISTORIEN TIL DEN IBERISKE HALVØY, SPANIA OG SPANJOLENE

Historien om den Iberiske halvøy, hvor vi finner Spania, Gibraltar, Andorra og Portugal er gammel, så gammel at ekspertene nok bare gjetter på når og hvordan den oppsto. Imidlertid kan man se med egne øyne hvordan jordskorpen størknet og metaller som smeltet lettere enn andre rant vekk, og tilbake står noen fantastiske monumenter over skapelsen. Mine yndlingsmonumenter i naturen finnes i Ciudad Entcantada like nord for byen Cuenca, Cuevas las Letras ved den lille byen Velez Blanco og Altamiragrottene ved Santander i Cantabria nord i Spania. Hvilket gedigent område, Ciudad Encantada, med bilder fra skapelsen som kan fortelle om storhet, om kjempekrefter og om skjønnhet. Veien opp er også fantastisk vakker der man kan se at jordskorpa er løftet opp som vi mennesker løfter småstein. Fra djevelens vindu beskuer man en vakker grønn elv, rio Jucar, som snor seg under oss langt nede. Jeg kjenner at jeg elsker veien opp og stedet Ciudad Encantada. Vi bor på en fantastisk jord, og Spania har alt, føler jeg, alt fra geologihistorie, kulturhistorie, kirkehistorie, jordsbrukshistorie og demografisk historie. Jeg kan ikke finne et mer interessant land.

 

Ibererne

Urbefolkningen er iberere. Derfor heter halvøya den iberiske halvøy. Ingen vet helt sikkert hvor de kom fra, men jeg liker å tenke at de kom vandrende over Middelhavet ved Gibraltar, selv om andre mener de er europeere. Vi vet at kelterne kom nordfra og bare noen av de folkegruppene slo seg sammen, ellers kranglet de fra dag 1 da de møtes. Og siden har man kriget og kranglet om den iberiske halvøy.

 

Kelterne

 

Ibererne hadde bosatt seg langs kysten sør på den iberiske halvøy, og etter en stund kommer det vandrende folk nordfra. Vi snakker om 20.000 år tilbake i tid, minst, og da bodde det menneskeliknende folk her allerede. De het neandertalere og de ble raskt fordrevet av de mer intelligente folkene som hadde kommet til halvøya. Kelterne fikk sin del i nord mens Ibererne befant seg langs kysten i sør. Noen slo seg sammen, ikke mange, men det fantes da noen man kalte Keltiberere.

 

 

 

Fønikerne

Jeg vil dvele litt ved fønikerne eller punerne som romerne kalte de. Navnet Fønikia er avledet av fargen purpur rød. Det få vet, er at Fønikia også er mer eller mindre indentisk med Kanaans land, Libanon, Palestina og Israel, hvor Nohas etterkommere vokst opp, og derfor, etter stor sannsynlighet, er fønikerne Jesu forfedre. Arkitekten til Salomos tempel, Hiram, var fønikisk. I andre krønikebok i bibelen leser vi: "Han er sønn til en kvinne av Dans ætt, men hans far er fra Tyrus. Han skjønner seg på arbeid i gull og sølv, bronse og jern, stein og tre, i purpurrød og fiolett ull, i lin og karmosinrød ull. Han er også kyndig i all slags treskjæring og kan tenke ut og lage alle de kunstverk du setter ham til." Dette er forresten også en del av Frimureriets lære. Punerne eller fønikerne er også forfedre til veldig mange spanjoler. Nesten 10 % av den spanske befolkningen har gener som viser at de stammer fra fønikerne eller punerne om man vil. Det ble snakket punisk i Spania inntil romerne kom, og om de ikke fordrev genene, så fordrev de språket og romerne etterlot seg det latinske språket som castillansk er, eller spansk som vil kaller språket. Fønikerne som var et handelsfolk og krigerfolk som bygde seg byer i hovedsak langs sørkysten av Middelhavet, altså i Nord-Afrika og de sørlige øyene i Middelhavet. De kom fra det som i dag kalles Libanon, blant annet fra byene Tyr og Sidon. Den mest kjente byen de etablerte var, i dagens Tunisia, den byen het Karthago, i dag Tunis, som vi alle husker fra historietimene. Fra Karthago reiste og besatte den Iberiske halvøy. Det kanskje ikke så mange vet, er at fønikerne grunnla Carthago Nueva i Spania, byen heter i dag Cartagena. De grunnla også Guardamar del Segura og kalte min by for La Fonteta. Generalen og statslederen Hannibal, han med elefantene, er den mest kjente Puneren. Han satt i land sine elefanter i Cartagena. Han vandret oppover spanskekysten med sine krigselefanter, på veg for å ta Roma. Da han ble fortalt om fjellene som skulle møte han, uttalte han de bevingede ord: ”Vi finner nok en veg over, hvis ikke lager vi en!” Punerne førte 3 kriger mot romerne, alle gikk ut fra Spania, og til slutt ble punerne knust, Karthago ble utslettet, men punerne fortsatt sitt liv i Spania. Det puniske språket ble utslettet, nesten, for jeg er av den formening at baskisk og punisk er beslektede språk, og jeg tror forskere vil finne forbindelser her i framtiden. Fønikerne har altså lagt igjen viktige minnesmerker så vel genetisk som innenfor kostholdet.  Det som i dag kalles for middelshavskosten, salater og oliven og olivenolje med mer, ble spredt rundt Middelhavet av fønikerne. I tillegg forteller historikerne at alfabetet kom til grekerne fra fønikerne.Det var prins Kadmos som tok alfabetet med seg da han bosatte seg i det greske riket. Kadmos mor het Europa! Pythagoras, den kjente filosofen og matematikeren hadde fønikisk blod i sine årer. Så dette folket er moren til veldig mye av vår historie. Og enda er vi ikke kommet lenger enn til cirka 200 år før Kristus` fødsel. Det skal flyte mye blod over den Iberiske halvøy i de neste 2.200 årene.

 

Romerne

Romerne vant sin første del av den iberiske halvøy og Spania da de vant den 2. puniske krig mot Cartagenerne eller Fønikerne, som er de samme menneskene. Romerne besatt den Iberiske halvøy fra cirka år 200 før Kristi fødsel. De besatte halvøya i 600 år, og har satt meget viktige spor etter seg. Hispania eller Iberia var et sted alle som skulle bli senatorer eller konsuler i Romerriket skulle styre. Det var ikke slik i historisk tid at man feide over et land og la det under seg i løpet av noen uker. Det skulle gå nærmere 200 år før hele den Iberiske halvøy var romersk.

Over kan du se et kart over romerriket da det var som størst i sin utbredelse.

Romerne begynte å bygge infrastruktur, som vannledninger og veier samt at de urbaniserte halvøya. Det betyr at de bygde opp byer. Gradvis innførtes det latinske språket på den iberiske halvøya. Språket har blitt igjen selv etter at Vest-Goterne, Vandalene og muslimene hadde styrt i mange hundre år etter romerne. Det var romerne som brakte navnet Hispania til den delen av halvøya som jeg skriver om. Hispania har senere blitt til Espana eller Spania som vi sier. Det første området som romerne kontrollerte var rundt Valencia eller Saguntum, like nord for den vakre byen Valencia. Fønikerne startet ødeleggelsen av den vakre byen og det romerske teateret, og da bestemte romerne seg for å kvitte seg med den fønikiske og keltiberiske befolkningen. Det var Julius Cæsar som samlet Spania under en romersk ledelse i sin kvestorperiode (kvestor er en romersk embetsmann) i Spania og da han kom til Spania var han forgjeldet og egentlig fattig, men tiden i Spania gjorde han rik. Vi snakker om år 61 før vår tidsregning. Jeg vil bruke dette begrepet forkortet som f.v.t eller e.t.v, etter vår tidsregnings start. Dette gjør jeg fordi jeg som historisk veldig interessert har merket meg at det er stor uenighet om hvilket år Jesus Kristus egentlig ble født. Julius Cæsar innførte pensjonsfond, kanskje den første i verdenshistorien, da han drev gjennom en lov hvor statseiendommer kunne deles ut til legionærer (betalte krigere) og deres familier fikk land i pensjon for vel utført tjeneste for krigsherrene i Romerriket. Spania ble en viktig del av denne loven.

Julius Cæsar ble drept i et attentat i år 44 f.v.t, 56 år gammel, av blant annet av Brutus. Imidlertid hadde Julius Cæsar en adoptivsønn og grandnevø som hadde lært om politkk og krigslederskap av Julius Cæsar i Spania, og denne adoptivsønnen het Gaius Octavius. Han var kun 19 år da Cæsar døde, og det skulle ta ham 17 år før han kunne utrope seg til keiser og skiftet navn til Gaius Julius Cæsar Augustus, eller Cæsar Agosta, som han forkortet sitt navn til. Han er en viktig mann i vår historie og som han også er det i Spanias historie.

Det var denne mannen som beordret hele sin verden innskrevet i manntall, og Josef og Maria måtte gå til Betlehem, hvor Jesus ble født. Han gav sitt navn til teatrene i Cartagena, Merida og til byen Zaragoza og ikke minst til måneden august, og lot sin arveonkel Julius Cæsar få navnet på måneden juli. De romerske keiserene henter gull, sølv, kobber, korn, vin og olivenoljer fra Spania. Det var flere kjente keisere i Romerriket som var spanjoler. Her nevnes: Hadrian, Trajan, Marcus Aurelius og Teodosius I. Den kjente forfatteren Seneca var også spanjol. Men Spania skulle oppleve nye blodbad da Vandalene og Vest-Goterne skulle komme. De har ikke hatt mye fred våre spanske venner. Alle ville hit, som oss i dag, men vi er litt mer fredsæle enn tidligere innvandrere.

Man kan reise rundt i Spania og se mange flott byggverk som står siden romernes dager. Flere teatre som i Cartagena og Merida, akvedukter som de i Segovia, utgravninger i Elche som viser at de bygde et lite ”Roma” i L’Àlcudia. Man assimilerte flere folkeslag på den Iberiske halvøya under romernes styringstid, da de brukte Spania som sitt pensjonsfond. De romerske soldatene, kalt legionærer, fikk et stykke jord for å drive jordbruk, som takk for lang og tro innsats for keiserene. Dette var profesjonelle soldater som kom fra mange steder i Europa, lille-Asia og Afrika. Slik kan man si at Spania alltid har vært flerkulturelt.

 

 

 

VÅR YNGSTE KUNDE, EI 3 MÅNEDER PREMATUR, ELLER FOR TIDLIG FØDT, JENTE

Denne historien forteller oss at alt er mulig. Litt flåsete sier jeg at vårt firma løser det umulige med en gang. Undere trenger vi litt tid på. Når man samarbeidet med Per Christian Solberg, var det lett å løse umulige saker.

Datteren til en av våre kunder var på besøk. Hun var gravid i 6. måned. Plutselig og uten forvarsel satte fødselen i gang. Gode råd var dyre, men hun ble i all hast kjørt til hospital Vega Baja i San Bartolomè av gode venner. Hun gjennomførte fødselen og barnet veide kun 1.000 gram. Et lite under som ble lagt i kuvøse. Imidlertid er kulturen noe annen her i Spania enn i Norge. Mens leger og sykepleiere kjempet for livet til den lille jenta, så ville gjerne mor se henne, ta på henne og gi henne varme følelser i hennes kamp for å overleve. Den nybakte moren ble bedt om å holde seg unna, så skulle få så mye kontakt hun ønsket, når helsetilstanden på barnet var stabil og de visste at livet til den nyfødte jenta var reddet, sa leger og sykepleier til den nybakte mammaen. Da ringte mamma til Cora Care for å få hjelp. Vi er jo profesjonelle på å bistå mennesker på sykehus og i andre nødsituasjoner. Jeg, som er bedriftens sinnatagg på sykehusene, for å gi våre kunder best mulig behandling, kastet meg i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg er beryktet for min kraftige stemme, evne til å argumentere og ikke gi meg til alle fra sykehusledelsen til renholderne. De likte meg ikke på hospital San Bartolome! I korridoren så en sykepleier meg og løp inn til de andre. Som oversetter og sykepleier til kunder fra mange land, hadde jeg diskutert, smisket, slått i bordet og brølt til sykehuspersonale og leger gjennom flere år. Det luktet bråk av meg, hadde jeg forstått. Overlegen ved prematuravdelingen ble dyttet ut på gangen av de andre for å møte meg. Jeg var sinna, og han leste kroppsspråket mitt riktig. Han tenkte nok at angrep var det beste forsvar, og kjeftet meg huden full før jeg hadde fått åpnet munnen. En 3 minutters tirade om meg, inkludert bannskap som man bare hører på fotballbanene, og jeg fikk gjennom denne monologen vite at de kalte Oso Polar på sykehuset. Isbjørnen var navnet på den tykke store mannen fra nord. De høfligste kalte meg Estikk, som er Stig på spansk. Da han var ferdig, sier jeg helt rolig at jeg kommer bare for å varsle at presten kommer om 1 time for å holde barnedåp for den lille nyfødte jenta. Mammaen til jenta og jeg skulle være faddere til barnet, sier jeg. Det går fint det? spør jeg helt rolig og forsiktig. Hele avdelingen holdt pusten da legen forsiktig klappet meg på skulderen, sier ”perdona Estikk”, altså unnskyld Stig, og svarer positivt. ”Jeg trodde du kom for å kjefte på oss, som vanlig”, sier han. Selvfølgelig skal barnedåpen holdes slik at den lille jenta kan komme inn i Guds rike.  Jeg hadde vunnet den første kampen slik at mamma skulle få komme inn til sitt barn, men jeg hadde ennå ikke snakket med presten! Jeg fortalte mor hva jeg hadde funnet på, og hun kastet seg om halsen min i glede. Rolig nå, sa jeg, det viktigste gjenstår, og hun begynte å gråte. Da var det bare å folde sine hender og håpe at sjømannsprest Solberg var tilgjengelig. Vår Herre var med meg! Og den mest sporty og fleksible presten som finnes på jord, Per Christian Solberg var alltid lett å spørre.

Jeg ringte hans mobil, og han tok telefonen. Det var lørdags morgen, og han spurte hva jeg ville. Jeg fortalte historien og han lo godt. Du tar sjanser, sa han, men la til at han var klar. Han svingte seg rundt, tok med seg vievann, prestekjole og krage og hoppet inn i sin bil. Jeg ventet på parkeringsplassen utenfor sykehuset. Per Christian Solberg kledde seg i kappe og krage, og jeg kjente triumfen og gleden jage gjennom kroppen. Nok en gang var Vår Herre med meg, og ikke minst med Ida Marie. Sjømannspresten skrider inn på sykehuset med en kraftig nordmann på hjul. Oso Polar, med et triumferende smil rundt munnen. Du ser det for deg, presten i kjole og krage med vievannet med den sinte nordmannen med et smil om munnen. Vi skal ha barnedåp for ei bitte lita jente på 1.000 gram. Alle bøyer hodet for presten Solberg som skrider frem som han var erkebiskopen av Toledo. Jeg trekker jentas mor inn i prosesjonen og vi kommer inn i kuvøserommet, altså det aller helligste for mamma g babyen. Barnedåpen ble fantastisk, mamma stryker sitt barn, og gråter av glede og sjømannsprest Per Christian Solberg døper jenta til Ida Marie med en vakker seremoni. Alle ble rørt. Tårene renner nedover kinnene på de tøffe legene, sykepleierne og på meg selv, altså Oso Polar.

Gud fikk sitt barn, mammaen fikk kose med sin baby, sjømannspresten hadde gjort mange mennesker glade, og jeg var en lykkelig mann. Resten av historien ble en solskinnshistorie gjennom de neste 3 måneden, og jeg kan aldri respektere et menneske mer enn jeg respekterer sjømannsprest Per Christian Solberg. Det kommer flere historier om vårt samarbeid senere i boka.

 

 

 

fortsette å lese ...