MINE SPANSKE REISER

12 ÅR MED SPANSKE REISER OVER ALT I SPANIA

AV STIG GUNNAR HOVDAL

 

EN VERDENSKJENT FILMSKUESPILLER

En av våre engelske kunder, Terrence, var innlagt på et privat hospital med en alvorlig betennelse i Galleblæren. Hans smerter var uutholdelige, mens undersøkelsene varte og rakk. Så når de endelig bestemte seg for å gjøre inngrepet, måtte han trekke sitt kredittkort for 5. gang siden han ble innlagt. Der var ikke nok penger på kortet til operasjonen, og han ville overføre mer penger fra England. Problemet var imidlertid at det var fredag ettermiddag, og bankene var stengt. På sykehuset toet alle sine hender, og Terrence ringte meg i fra sitt smertehelvete. Jeg reiste til sykehuset og så hans tilstand, og fattet et vedtak sammen med pasienten. Jeg skulle ta ham til det offentlige sykehuset, og bar ham ut. Med illsinte leger på slep og med trusler over mitt hode bar jeg han ut i min ventende bil, og kjørte før de fikk tak i politiet. Vi reiste til det offentlige sykehuset, der han ble meget vel mottatt og lagt på operasjonsbordet umiddelbart. Hans gallelære hadde sprukket. Operasjonen gikk veldig bra, og han ble overført til avdeling for videre behandling. På denne avdelingen er tonen litt arrogant, og min venn er en engelskmann med en litt overlegen tone, så kjemien passet dessverre ikke. Han følte seg veldig alene og overlatt til seg selv. Da ringte han til Stig igjen, og jeg lurte på hvordan jeg kunne få løst dette problemet, for jeg kjente kulturen ved avdelingen fra tidligere. Min kunde har samme etternavnet som en verdenskjent kvinnebedårer og filmskuespiller, Pitt, Brad Pitt, og der lå løsningen. Etter å ha snakket med Terrence Pitt så ble vi enige om at jeg skulle presentere en hvit løgn. Jeg ruslet ut, og i ekspedisjonen og vaktrommet sitter en lege og en sykepleier. Jeg stopper tilfeldig og spør om de vet hvem pasienten på rom 121 er? Nei, sier de, og jeg fortsetter: ”Han er onkelen til nevnte filmskuespiller med samme etternavn, altså Brad Pitt. Hans far reiste til USA som ungdom fortsetter jeg, mens de stopper med alt arbeidet. Ut fra medisinrommet dukker 2 nye sykepleiere opp, og jeg avslutter samtalen, og sier at skuespilleren ringte mens jeg var på besøk. Det var en hyggelig samtale med Brad, sier jeg lett henslengt. Jeg snur på hælen og går inn til min venn. Nå er katten sluppet ut av sekken, sier jeg, og jeg er knapt ferdig før 3 leger, 4 sykepleiere, 1 bioingeniør og 1 renholder er inne på rommet. De vet ikke hva best de kan gjøre, mens Terrence villig svarer på spørsmål om sin ”nevø”. Jeg trekker meg stille tilbake. Neste dag ringer Terrence meg og forteller om en service han aldri hadde opplevd maken til i hele sitt liv. ”I love it”, Stig, sier han, mens han ber meg komme snarest til sykehuset. Terrence hadde i sin iver og nyslåtte kjendisstatus dratt hele historien videre, og han hadde lovet bilde av sin ”nevø” og seg selv. Gode råd var dyre. Her måtte jeg være kreativ slik at vi ikke ble avslørt. Alejandro på kontoret er en konge på fotoshop-programmet og han laget et fantastisk flott bilde av de 2 sammen, Terrence Pitt og ”nevøen” Brad Pitt. Det var umulig å se at det var falskt.  Jeg signerte med en hilsen til hver og en fra filmskuespilleren og undertegnet Brad Pitt! Selvfølgelig med takk for utmerket behandling av onkelen. Brad Pitt var tilfeldigvis i filmstudioene i Alicante akkurat da, vi hadde lest det i sladrebladene, og jeg fortalte de ansatte at han hadde ringt og bedt meg bringe bildene så han kunne signere de som gaver til alle de hyggelige ansatte på sykehuset. Dagen etter kom jeg med en bunke bilder, dog signert av meg med hilsener til de ansatte. Alle var veldig stolte og glade, og 1 av bildene henger fortsatt på vaktrommet der Mr. Pitt lå. Jeg fortalte også at Brad Pitt skulle komme på besøk, om han fikk tid, og forsto ikke hva det førte til. Folk tok ikke sjansen på å gå hjem fra jobb, og Terrence Pitt og jeg kikket blygt på hverandre.

Det verste var at alle ansatte plutselig behandlet meg på en annen måte senere også. Jeg hadde jo snakket med kjendisen, og var derfor litt kjendis selv også.

Jeg håper ikke de ansatte leser boken min, men om de gjør det, så beklager jeg så mye til dere alle! Men det virket, og hensikten helliger midlet? For øvrig et ordtak som er tillagt italieneren Machiavelli, mens opphavet slik vi skriver det, kommer fra Spania, fra spanjolen og jesuitten Sanchez og fra hans bok Opus Morale. Opus betyr for øvrig arbeid på latinsk, og Opus Dei, som ble en verdenskjent organisasjon etter Dan Browns bok, Engler og Demoner, ble skrevet, betyr Guds arbeid. Så vet du det også. Og selvfølgelig ble organisasjonen Opus Dei stiftet av en spanjol, Jose Maria Escriva. Det er en annen historie.

Moralen i denne historien finnes ikke, og jeg slår blikket ned hver gang jeg passerer bildet. Jeg reddet livet til Terrence Pitt, men det er ikke en gjerning jeg ønsker andre skal gjøre om igjen.

God bless you, som våre irske kunder sier, og jeg håper han bærer over med meg!

HELT NILS

Nils var en av mine hyggelige kunder og han ble en venn etter hvert. Han var en stor personlighet og en stor mann både bokstavelig og i fysisk forstand. Egentlig en slik mann som mestret alt, og lærte seg det meste av det nye som kom på markedet, selv på hans eldre dager. Nils var rett og slett en godmodig bamse.

Imidlertid hadde han som de fleste av oss, en stor svakhet. Han var fobisk redd for å bli stukket av sprøyter. Når man blir syk, kan en slik fobi føre til så mangt. Jeg var klar over hans store svakhet, men hadde gjennom lengre tid hjulpet han gjennom situasjonene. Da han var innlagt på sykehuset, var en lege som sikkert kjedet seg på jobb, og beordret nye blodprøver av Nils, uten at jeg ble varslet. Nils fikk panikk da bioingeniøren kom inn med en tralle full av nåler. I hans øyne vokste nålene til stor spyd, og han brølte med sin kraftige stemme, slik at den unge jenta rygget tilbake mot døren. Men legen sto på sitt, og 2 sykepleiere gikk inn på rommet hans sammen med bioingeniøren. Den store mannen feide de 3 damene lett unna, for nå var panikken grepet Nils. De løp forskrekket ut av rommet alle 3, men legen gav seg ikke og mobiliserte til kamp. Til slutt var det 3 leger, 5 sykepleiere og en bioingeniør som kjempet mot Nils. Jeg holdt de unna lenge, Stig, sa han, men da de fikk presset meg opp i et hjørne og sparket beina unna meg, måtte jeg kapitulere. Han hadde virkelig slått fra seg og overlegen hadde dratt opp en sprøyte med beroligende som de hadde satt brutalt i skinka hans.

Da Nils våknet opp, var han tappet for blod og reimet til senga. Reimet fast i både armer og bein! Da jeg kom på besøk noen timer senere ble jeg forskrekket og Nils gråt av glede. Hjelp meg, Stig sa han, hjelp meg, dette er et helvete. Jeg gikk for å løsne reimene, men de var låst med en nøkkel. Nils fortalte meg hva som hadde skjedd, og rommet så ut som en slagmark. Ingen turte å gå inn til han selv om han var reimet, og han lå uttisset i senga. Forbannelsen vokste seg inderlig og sterk hos meg. Jeg gikk til vaktrommet og bad om nøkkelen. De ville ikke snakke med meg, jeg fant vakthavende lege, men han henviste meg til overlegen. Overlegen hadde gått hjem. Da sprakk det for meg også. Jeg stilte meg nede i resepsjonen og brølte at jeg ville hente politiet og en dommer om ingen skaffet meg nøkkelen til min reimede venn. Jeg fortalte alle som var der at sykehuset ulovlig reimet folk, og sparte ikke på kruttet. 2 minutter senere stikkes en telefon inn i min hånd, det var overlegen som ville forklare. Jeg ba om at la på bordet det lovlige fattede vedtaket om reiming, for i Spania skal en dommer signere på slikt. Ellers ville jeg hente Guardia Civil, presse, kringkasting og vakthavende dommer i Torrevieja. Jeg fortalte at jeg hadde tatt bilder av Nils, noe jeg hadde gjort, takket være min Nokia, og at disse ville bli distribuert. Jeg skal diskreditere hele sykehuset og varsle eierne, ropte jeg ut i telefonen, så la jeg på. Sykehusets vakter, 3 stykker sto klare for å bære meg ut. Jeg kikket på de som en olm okse, og jeg var mye større enn de. Jeg har bokset mot Mike Tyson løy jeg til dem, og de gikk 1 meter tilbake. 3 sekunder senere blir en nøkkel stukket i min hånd, og jeg forsto hva jeg hadde fått. Jeg løp opp for å frigjøre min venn Nils. Foran hans dør sto 2 leger, klare til å forhandle. De ville at jeg skulle love og ikke gå videre med saken samt at jeg sørget for fastvakt hos Nils, da åpnet de døra. Jeg signerte på begge deler, gikk inn og løsnet reimene. Nils gråt og jeg gråt. Jeg skiftet på senga hans og snakket om opplevelsen. Gjennom årene i Spania har jeg hatt mange studenter i mitt firma. Akkurat da hadde jeg 2 sykepleiestudenter. Jeg fikk brakt de til sykehuset, og de sa øyeblikkelig ja til å sitte fastvakt hos Nils. Personalet leverte alt nødvendig til Nils i døren, og han ble raskt utskrevet. Etter denne hendelsen startet vi behandling av Nils sin fobi. Det er en annen historie, og den hadde også en lykkelig slutt.   

 

 

SANTIAGO DE COMPOSTELA

Denne byen er verdenskjent som mål for millioner av pilegrimer. Byen er kanskje den nest helligste av katolikkenes byer, og den ligger i nordvestre del av Spania, i Galicia. Jeg bestemte meg for å arrangere pilegrimstur til Santiago, eller Sankt Jacobs by. Apostelen Jacob, fiskeren eller den eldre som han også kalles var ute på sin første misjonsreise sammen med Jomfru Maria. Hun ble igjen for å hvile ved Ebros bredder i Zaragoza, mens Jacob vandret helt til det stedet hvor høyalteret står i Katedralen i Santiago de Compostela i dag.

Jeg annonserte tur til Santiago de Compostela, og fikk mange påmeldinger. Mange var ikke i stand til å gå minimum 100 kilometer som det egentlig kreves for å få sertifikatet som pilegrim, og jeg var litt lei meg for det, for meningen med turen og målet sto like klart for oss som for de raske til beins.

Kreativitet har jeg aldri manglet, og jeg skrev brev til biskopen i Santiago de Compostela og spurte om hvilke muligheter som fantes. I svarbrevet skriver han at han forstår min utfordring og foreslår at jeg skriver et bønnefall for Sankt Jacob (invocacion), og er den god nok, skal jeg få sertifikat til alle, med sine navn på denne gledens og hederens attest. Pilegrim.

Gode råd var dyre, for når sant skal sies, så hadde jeg ikke peiling på hva et bønnefall var. Jeg søkte på internett og fant noen, men ingen som var av den kategori jeg ønsket. Jeg slo derfor tanken fra meg. Imidlertid ønsket noen at jeg skulle lykkes, for midt på natten våknet jeg, med klar beskjed om å søke i Vatikanets arkiv. Der fant jeg pave Johannes Paul II sitt bønnefall fra den gang han gikk som pilegrim. Jeg leste og leste, og laget en versjon som ble tilpasset Cora Care sine visjoner, mål og drift, sterkt inspirert av pavens bønnefall. Pave Johannes Paul II gav meg inspirasjon til å skrive noe jeg aldri hadde skrevet tidligere. Neste dag, etter en natt med alvorlige tanker, sendte jeg ”invocacionen” til bispekontoret i Santiago de Compostela. På ettermiddagen fikk jeg svar, et svar jeg aldri hadde drømt. Biskopen likte mitt bønnefall, det var godkjent, og han ønsket at jeg skulle lese det opp i katedralen på norsk, mens han forklarte det på spansk. Lille ubetydelige Stig skulle få lese i katedralen i Santiago de Compostela, som første nordmann i historien, lese på norsk og gå i den hellige prosesjonen. Jeg sov ikke særlig den natten, men jeg var jo lykkelig på kundenes vegne som skulle få sine sertifikater som pilegrimer, og på egne vegne. Jeg har aldri funnet noe galt med Gud, tekstene er også bra, men jeg er skuffet over mange som tar på seg ansvaret med å forvalte Guds ord. Det kan være en kombinasjon av manglende verdighet og vurderingsevne hos mange av religionenes menn.

Vi reiste til Santiago, en flott gjeng, på krykker, med rullator og noe elendige til beins. Vi hadde dagen før vår vandring besøkt Muxia, et flott lite sted i lengre nord vest. Stedet er mest kjent for oljekatastrofen i forbindelse med skipet Prestige, som førte kronprinsen, Felipe og kronprinsessen, Letizia, i Spania sammen. Ifølge mine kilder traff de hverandre for første gang, seriøst, på en kafè i en bakgate i Muxia. Om du besøker denne lille forblåste fiskerbyen, med sin Havets katedral og nyresteinen, vil du også oppleve hvor romantisk det må ha vært. Det virket for dem, og du får guiding til restauranten om du spør lokalbefolkningen! 

Men, vi skal tilbake til Santiago de Compostela, denne fantastiske byen, som gir meg en opplevelse av Gud hver gang jeg besøker den. Veien er målet, sier mange, men i dette tilfellet er målet langt større enn veien, spør du meg.

Grytidlig på morgenen sto vi opp. Vi bor alltid på Monte de Gozo, pilegrimsenteret utenfor byen. Etter frokost kjente jeg kraftige sommerfugler fly i min mage. Den første delen av marsjen var å gå til de 2 monumentene som er bygget på hver sin åsrygg. Det ene er et minne etter Johannes Paul IIs vandring, mens det andre står der hvor man første gang på hele vandringen ser spiret på katedralen. Det er et pilegrimsmonument. Folk er stille, av 2 årsaker, dette er en dag og stund som betyr noe for mange, og sola har ennå ikke stått opp, det er grytidlig. Vi møter de som ikke var i stand til å gå motbakken ved pilegrimssteinen i ved vaskefontenen. Vi vasker våre hender og ansikt i fontene og starter vandringen. 

Det summer i gruppen bak meg og vi har med oss mennesker med rullatorer (gåstol) og krykker. Og eldre mennesker som nok ikke har gått over 250 meter på 10 år. Alle biter tennene sammen for de vil klare dette. Være pilegrimer som mennesker før de i 1.000 år. Man tar det innover seg som en alvorlig handling, alle som en, kristelige eller ikke. Denne turen gir mening, du føler det mens du går.

Nede i bakkene utenfor byene møter i andre stier eller leder som det heter, og vi blir flere og flere på veien. En spansk lærer fra Bilbao forteller at han går for 3. gang, for å sone fordi 1 av hans elever døde i forbindelse på aktiviteter på skolen. Han hadde ikke blitt dømt, for alle anså det som et uhell, men hans samvittighet straffet han. Det var siste turen, han var blitt forsonet med Gud og sin egen sjel. Hunden hans var utslitt etter 2 turer på 2.000 km hver. Det var spesielt å treffe et menneske med så høy moral og se inn i øyne som viste flere år sjelekamp. Han var bare 1 av mange sjeler vi møtte. Ved byporten var nok mange slitne, selv om vi hadde hvilt på utvalgte steder. Der er det litt oppoverbakke, og vi bet tennene sammen, fordi vi skulle rekke pilegrimsgudstjenesten kl. 12.00. Ruten går litt på kryss og tvers gjennom gamlebyen for man står på plassen foran katedralen. Den er et mektig skue fra pilegrimsmerket midt på plassen. Dette er et sterkt øyeblikk for mange av oss.

Vi gikk de cirka 40 trinnene opp fra plassen og inn i katedralen. Mine venner og jeg kikket oss andektig rundt og vandret opp under alteret der hvor Sankt Jakob sin sarkofag ligger. Presis under høyalteret ligger hans levninger, vi går i kø gjennom krypten. Oppe i kirkerommet varmer nonnen opp pilegrimene som er kommet. Hun lærer de dagens sanger og refrengene. Nonnen synger med en stemme så inderlig vakker, den vakreste jeg har hørt og noen gang, tror jeg, vil høre på jorden. Hun synger oss rett og slett inni paradiset og himmelen. Jeg går til sakristiet, hvor en annen nonne tar imot meg. Jeg får hilse på biskopen og han viser meg de helligste plassene og alle gravene i klostergangen rundt katedralen. Når vi kommer tilbake er min himmelske sanger tilbake.

Vi blir kledd opp sammen med helligheter til den hellige prosesjonen. Jeg føler meg ufortjent på rett plass eller sagt på en annen måte, fortjent på feil plass. Med ærefrykt og ærbødighet skred jeg gjennom katedralen sammen med de andre. Man går liksom annerledes når man kommer inn i en slik prosesjon. Det var en slik ”utenfor kroppen opplevelse” som enkelte ville kalt situasjonen. Jeg skulle bli den første nordmannen i hele katedralens historie som skulle lese på norsk i Katedralen i Santiago de Compostela under en pilegrimsgudstjeneste. Jeg ble plassert innenfor alterringen sammen med en mann som hadde gått tur/retur Malaga til Santiago de Compostela 5 ganger. Han skulle få lese fra det hellige sakramentet.

Jeg skal ikke trøtte dere med hele detaljhistorien, men på gitt signal startet jeg opplesningen. En av mine kunder fikk være med meg, og vi lest med klokkeklare stemmer. Vår gruppe hadde reist seg opp blant 3.000 pilegrimer i katedralen. Jeg har opplevd mange høydepunkter i livet, dette overgår det meste. Å forklare er vanskelig, men jeg kjenner igjen følelsene mens jeg skriver. Det er en blanding av glede, ærefrykt, entusiasme, takknemmelighet og dyp ærbødighet. Herlig følelse, rett og slett. Hele messen til biskopen dreide seg om mitt bønnefall. Jeg var en stolt mann da vi i den hellige prosesjon avsluttet pilegrimsgudstjenesten ved å gå til det hellige sakristiet. Der gav jeg nonnen med den himmelske stemmen et bokmerke i lær fra Nidarosdomen. ”Jeg elsker Hellige Olav, sa hun, dette bokmerket skal alltid ligge i min bibel, avsluttet hun takknemmelig.” Biskopen fikk en såpe fra Nidarosdomen med Hellige Olav på. Han takket også glad og høflig, og sier tørt: ”Du mente jeg trengte denne.” Samtidig opplevde mine medpassasjerer på turen at en mann kom løpende gjennom katedralen og kastet seg for deres føtter. Det var en norsk prest som virket i Sverige, og som hadde vandret helt fra Gøteborg, og som opplevde at noen leste på norsk da han endelig kom fram til Santiago de Compostela. Han fikk frysninger og følte ydmykhet, hva jeg følte klarer jeg aldri å uttrykke, men mitt forhold til Gud trekker meg tilbake til Santiago de Compostela gang på gang.

Pilegrimsmåltidet etterpå var meget vellykket og det var en rørt forsamling som vandret tilbake til hotellet.

 

 

UVITENHET ER OFTE ROTEN TIL MYE RART, SOM NÅR KULTURMENNESKER I NORGE TROR AT TOSCANA OG PROVENCE HAR MER ENN SPANIA!

Før jeg reiste til Spania, var jeg, uten å vite hvorfor, en slags deltaker i koret som fortalte alle at Toscana, rivieraen og Provence var de vakreste stedene. At de intellektuelle alltid skal fortelle andre hvor rett de vurderer, og hvor dumt andre tenker, er en måte man hever seg over ”de andre”. De har snakket ned landet hvor alle kunne ha råd å reise til, landet hvor ”charterturene” ble oppfunnet, passet alltid på å fortelle om andre steders fortreffelighet. Disse typer reiser, charter, ble ikke noe for de med litt mer penger eller litt mer utdanning. Noen ganger er det dumt å gjøre seg mer intellektuell enn man egentlig er!

Jeg elsker også å besøke rivieraen, Toscana og Provence, men jeg ville aldri unngått å besøke Spania, selv om dette er landet hvor ”charterreisene” ble oppfunnet.

Spania er landet med en historie som er mer fascinerende enn de fleste andre land. Her har man tatt historien med seg inn i framtiden, bevart og forbedret sin, ”herencia”, arv. Spania har helt siden menneskene malte de første hulemaleriene tiltrukket seg mennesker på grunnet av flott klima, godt jordsmonn og fint dyreliv gitt mat og trygghet til våre forfedre. De har bevart byggverk, kulturinstitusjoner, gitt oss blant verdens dyktigste kunstnere, forfattere, designere, arkitekter, idrettsfolk, sangere og så videre. Her finner vi 2 verdensmetropoler, de flotteste byggverk, de vakreste daler, blant de beste vinene, brandyene, de flotteste strender, de vakreste solnedgangene, de flotteste menneskene, det vakre språket, de mest spennende markeder, ja, jeg kunne ramset opp masse mer, som vi slipper å dele med de som tror de har funnet noe som er finere enn vi, enn det Spania vi elsker.  Spanjoler har en evne til å ta med seg sin historie inn i framtiden, med ydmykhet og forstand.

I Spania er alle velkomne, og alle som setter seg inn i kulturen og historien kommer igjen og igjen, sammen med de som elsker sola, den gode vinen og de herlige kveldene med de vakre solnedgangene og soloppgangene. Leser du videre i boka får du mange detaljerte beskrivelser om turer jeg anbefaler dere å ta. Får dere ikke tatt turene fysisk, kan dere ta turene med meg her. Det er så mye vakker og spennende jeg har å vise dere.

Viva la vida! Viva Espana!  

 

DAGSTURER MED UTGANGSPUNKT I ALICANTEREGIONEN

Jeg definerer en dagstur i Spania, med 110 km i fartsgrense for biler, til å ha en ramme på maksimum 400 kilometer tur/retur. Man bør ikke befinne seg i bilen mer enn 5 timer. Da har man 10 timer til å oppleve plassene, og allikevel få sine 8 timer med søvn.

  1. DAGSTUR, fra hjemme til Novelda, Pinoso, La Romana og hjem.

Dette er den første dagsturen jeg laget for våre kunder. Den går til byen Novelda hvor du finner Maria Magdalena kirken, som er bygget etter inspirasjon etter La Sagrada Familia i Barcelona. Her finner du også den gamle borgen La Mola som har eksistert i over 1.000 år. Maria Magdalena kirken er en fantastisk liten kirke, og der bygger man nå verdens eneste orgel i kun marmor. Om du spør, vil du få en minikonsert, og lyden er fantastisk. Kirken ligger på en høyde med flott utsikt over området. Det tidligere klosteret, vegg i vegg med kirken, blir nå omgjort til hotell. Ta med kaffe, litt å bite og nyt stemningen, du blir grepet. Etter besøket her, reiser du videre mot vest, Madrid, og før du kommer til Elda/Petrer svinger du av mot Pinoso/Monovar, og kjører mot de store vinmarkene. Etter cirka 10 kilometer skal du svinge av til høyre og kjøre 4 kilometer til bodega Salvador Poveda. En av Spanias mest moderne bodegaer, og de tar hjertelig imot, også uanmeldte besøk. Her får du både se og smake, og i sakristiet i kjelleren får man skrive sine navn på gamle fat, som inneholder de flotteste smaksprøver. Etter omvisning, kjører man tilbake til hovedveien, svinger til høyre mot Pinoso, og kjører kun 3 kilometer til Bodega Santa Catalina. I tillegg til god vin, har de her et lokalt produsert tomatsyltetøy (fantastisk godt), lokale mandler, nøtter og spekeskinker. En overraskende oase i vinmarkene. De deler villig ut smaksprøver!

Så kjører man kun 5 kilometer til og man finner på høyre hånd bodegaen Culbron, en eldre bodega med sjel. De har også flotte viner og ikke minst veldig god selvprodusert jomfruolje. Her får man det beste av alt, og ikke glem å ta med et glass lokal honning. Det er helse i hver honningdråpe.

Etter all smakingen og tittingen blir man sulten. Da kjører man inn i sentrum av Pinoso og på torget foran Ayuntamientoen (Casa Consistorial eller rådhuset, som vi sier) finner man restaurante Alfonso, som serverer himmelsk god mat. Ubetydelig på utsiden, ekstraordinær på kvaliteten på maten. Nyt maten, nyt stedet, du er nå i det virkelige Spania og nyter lokal mat!

Etter måltidet kjører du sørover ut av byen Pinoso. Til venstre for deg, når du kjører hovedgaten rett sørover, ligger 2 store saltfjell. Kjør av hovedveien til venstre like utenfor sentrum, og kjør opp til saltgruvene. Her utvinner man mesteparten av saltet som du tror de lager i saltsjøen i Torrevieja. Etter denne omveien kjører du videre sørover og svinger til venstre i andre rundkjøringen du kommer til. Da vil du i løpet av 10 kilometer se det vakreste marmorfjellet du noen gang har sett. Så godt som 100 % av fjellet er marmor. Med personbil kan du kjøre nesten helt innunder fjellet og ta de utroligste bilder. Så kjører du videre til La Romana, som har et nytt Spa hotell med termiske kilder. Om du er mett av inntrykk, godt drikke og god mat, kjører du hjem. Du vil være hjemme til dagsrevyen på tv. God tur!

  1.  

Alicante og omegn

En dagstur til Alicante med omegn vil være et flott alternativ når man er på ferie i området. Alicante i seg selv er blitt en liten metropol. Fine handlemagasiner, brede avenyer, en marina så vakker som en marina kan bli. Gourmetrestauranter i verdensklasse og ikke minst all kunsten. Alicante har av verdens vakreste rundkjøringer med enestående kunst fra ulike tidsepoker. Man må også besøke borgen Santa Barbara, sentralt i byen, med heis opp eller bilvei for de som er dårligst til beins. Herfra får man en fantastisk 360 grader utsikt over store områder. Esplanadaen, eller strandpromenaden om man vil, er vakker med markeder og en steinsetting som kan gjør en edru mann full! Ikke glem gamlebyen, El Barrio, med sine basarer og trange gater, og der finner du tapasrestauranten Nou Manolin, et eventyr du bare må prøve. Det gamle rådhuset i gamlebyen og parlamentet for Alicanteregionen er også vakre byggverk. Enda har jeg ikke nevnt alle de flotter museum som finnes i byen, med Alicante Arkeologiske Museum som perlen i samlingen. Dette er blitt et interaktivt museum. For de som ikke vet det, Alicante har også en liten katedral: Concatedral de San Nicolas.

Reiser du en liten tur utenfor byen mot Busot, finner du Cuevas de Canelobre, flotte dryppsteinshuler, dypt inni fjellet, med farger og strukturer av en annen verden. Når man blir sliten kan man legge seg ned på en av de flotteste sandstrender i Spania, midt i byen! Alicante har også et Casino for de som elsker gambling. For de som elsker golf, ligger golfbanene på rekke og rad rundt byen, golfbaner i verdensklasse. En snartur til Elche og du kan se primera liga i fotball, Elche CF mot Real Madrid eller Barcelona. Alicante er blitt en ”liten” verdensmetropol som så alt for få bruker tid på. Prøv den, du angrer ikke. De har hoteller i alle kategorier, eller man kan velge å bo i Guardamar del Segura og reise inn til Alicante med buss. Bussene går hver time. God tur!

 

MINE JORDBÆRSTEDER ELLER ”SMULTRONSTELLER” I SPANIA

Mine gode svenske venner Monica og Lennart Moll har lært meg mye under mitt opphold i Spania. På min første ”vintur” skulle vi spise middag i Pinoso, i fjellene nord for Murcia. Da vi skred inn på det lille torget for å spise hos Alfonso, sier Lennart til meg. Vilket smultronstelle du har funnet Stig! Hva er det, sier jeg, og Lennart forklarer og jeg oversetter ordet til jordbærsted, som enkelt betyr et meget vakkert sted med sjel og hvor akkurat du er ”alene” i verden.

Da jeg så for første gang reiste på tur over Meseta Central, eller La Mancha sletta, mot Madrid fikk jeg et nytt ord. Lennart var himmelsk i sitt blikk da han sa til meg: Vilken øgonsfrøjd, Stig. Siden har disse ordene fulgt meg gjennom liver i Spania. Smak på de, JORDBÆRSTED OG ØGONSFRØJD, de er så vakre disse ordene. Spania er fullt av ”øgonsfrøjd” og jordbærsteder. Jeg vil i dette kapittelet fortelle om de som er mitt hjerte nærmest. Du bør besøke stedene, det vil du aldri angre på.

ALARCON

Omtrent midt i Spania ligger en liten og egentlig nå til dags ubetydelig by. Den er så godt skjermet fra omverdenen at man må være lokalkjent for å finne den. Jeg fant den! Det var kjærlighet ved første blikk. Forelskelsen har bare tiltatt med årene og nå får du også lov til å få et reisemål du aldri glemmer. Den er så vakker denne byen at jeg ikke finner ord som beskriver denne vakkerheten nok. Byen må oppleves! Rundt byen har elven Jucar gravet ut naturlige voller, så man får følelsen av å være på en høyde mens man egentlig sitter på en slett. Denne grønne elva danner også basis for Alarconsjøen noen kilometer unna byen. Naturens skaper har laget et lite underverk her.

Følg motorveien mot Madrid, cirka 4 mil etter at du har passert Albacete står det et skilt til Motilla de Palancar og Cuenca, følg veien dit. Du vil kjøre gjennom de vidunderligste markene på La Mancha sletta, små daler med dyprød jord og når jeg kjørte der med min kone første gangen, var det store vakre valmueåkre og safranblomster over alt. Snart kommer du til Motilla de Palanca. Følg veien vestover mot Madrid, ikke motorveien, kjør rett fram der hvor man svinger av til Cuenca, og kjør cirka 16 kilometer over nye fantastiske åkre. Der ligger avkjøringen til Alarcon eller paradiset, som jeg gjerne kaller byen. Kjør 2 kilometer på sletta og du vil se Spanias minste borg og Paradorhotell til høyre. Sving inn gjennom byportene. I Alarcon har tiden stått stille i 800 år! Den første bosetting var lenge før historikere kan datere seg fram til. Ibererne bodde her, urinnvånerne i Spania. Siden kom romerne og maurerne (araberne) før de kristne gjenerobret byen i 1184. Etter dette har Alarcon vært en del av flere viktige hendelser i Spanias historie. Det kan jeg fortelle dere på en tur en gang, eller byens lille turistkontor har masse godt lesestoff.

Her finner du gater og brostein fra man startet å utvikle dette i Europa, husene er som de var utvendig på 1200 tallet. Borgen er blitt til Spanias festligste parador med tårnsuiter du aldri glemmer. I byen finner du et spahotell, Villa de Alarcon, fasjonabelt og uforglemmelig. De har en kirke som er blitt et meget vakkert galleri og byens hovedkirke er bygget av romerske etterlatenskaper og gir de en uforlignelig katedralfølelse. En spasertur i de små vakre gatene på kvelden gir deg muligheten til å forestille deg hvordan folk hadde det for 800 år siden. Dere må bare gi dere selv denne muligheten til å besøke stedet 1 gang i livet. Byen har knapt 200 innbyggere og de kjenner deg igjen ved neste besøk. Jeg elsker Alarcon. Min største drøm i livet er å føre min datter gjennom gatene i Alarcon til Iglesia de Santa Maria, opp midtgangen og levere henne til min svigersønn. Et minne for livet for oss begge 2.

 

 

MER OM OG MED SJØMANNSPRESTEN

Sjømannsprest Solberg er en mann med stort hjerte. Han brydde seg om oss nordmenn i Spania, og spesielt om noen slet med problemer. Da stilte han alltid opp. Han og jeg jaktet narkomane for hjemsendelse til Norge, og vi fikk meldinger om mennesker som drakk for mye. En dame som drev en restaurant drakk opp alkoholbeholdningen, som egentlig skulle selges til kunder. Noen kontaktet meg og fortalte at hun hadde stengt restauranten og satt inne og drakk opp resten av brennevinet. Det var en fantastisk varm sommerdag da jeg reiste til henne og fikk snakket med henne. Jeg fulgte henne hjem, fikk lagt henne, og ringte til sjømannspresten og hennes datter i Norge. Vi ble enige om å sende henne tilbake til Norge neste dag, og jeg kjøpte flybillett. Så tok jeg kontakt med psykiatrisk legevakt i Oslo, og de var velvilligheten selv. Jeg har hatt veldig mye kontakt med norske kommunale og statlige omsorgs- og behandlingsinstitusjoner i Norge de siste 10 årene, og de er alltid positive!

Jeg fikk behandlingsplass, og sammen med datteren skulle psykiatrisk legevakt i Oslo ta ansvaret for henne når hun landet på Gardermoen. Sjømannspresten Solberg og jeg reiste hjem til henne tidlig neste morgen. Hun kjente straks igjen presten, og liret av seg all bannskap som finnes. Han sto med stoisk ro og lot henne tømme seg. I en tirade av ord fortalte hun presten hvilken hyklersk organisasjon han ledet, og at hun hatet kirken. Hun måtte trekke pusten og han benyttet anledningen til å sette seg ved siden av henne. Da skrek hun opp, bannet enda styggere, før hennes psykiske boble sprakk. Hun la seg inntil presten og han la sine armer rundt henne, og hun begynte å gråte. Det virket som en stor demning brast, og presten tok vare på hennes sjel mens alle indre krefter strømmet ut. Etter et kvarters tid kommer hun til sans og samling igjen. Jeg hadde pakket en koffert og en bag mens dette menneskelige drama foregikk. Hun fortalte at hun det siste året hadde drukket 2 flasker brennevin daglig, og at hun hadde drukket over 1 flaske denne morgenen. Vi kunne ikke se antydning til beruselse. Jeg ønsket ikke at hun skulle få abstinenser nå, så jeg åpnet en ny flaske for henne. Hun drakk rent brennevin som vi andre drikker vann!

I en skuff fant jeg en stor pose med vekslepenger. Hva gjør jeg med denne, spurte jeg kvinnen. Posen veide flere kilo. Hun var stille en stund, så sier hun forsiktig: ”Jeg vil gjerne gi de pengene til Sjømannskirken.” Unnskyld alt jeg sa i sted, sier hun og slår blikket blygt ned, før hun tar en ny tredjedel av vodkaflaska på styrten. Hun har nå drukket nesten 2 flasker med vodka, og klokken er 13.00!

Vi går ned i bilen til sjømannspresten. Han kjører og jeg skal sitte bak med kvinnen. Da jeg ikke tåler aircondition, ber jeg presten åpne vinduene i bilen. Han åpner for den varme vinden. Det var nesten 40 grader ute. Under kjøreturen til flyplassen hisser kvinnen seg opp over sin venn og forlovede som har kjøpt all spriten til henne gjennom flere år. Hun tar av seg forlovelsesringen, og hiver den ut av vinduet. Jeg forstod hva hun ville gjøre, og som en hockeykeeper var jeg ut med hånda og snappet den ringen i lufta, utenfor bilvinduet. Jeg puttet den diskret i lomma, mens bilen suste mot flyplassen i Alicante, som egentlig ligger i Elche. Presten og jeg fikk passeringsmerker på brystet og fulgte kvinnen helt inn i flyet. Vi snakket med flygeren og vertinnene, og fortalte at hun var snill, men måtte ha brennevin under turen for ikke å få abstinenser og kramper. Vi plasserte kvinnen på hennes sete, gav 20 euro til flyvertinnene, tok en varm avskjed, og kjørte tilbake. Vel utført jobb, tenkte vi nok begge.

Jeg stakk hånden i lomma og gav ringen til presten. Det får være den siste donasjonen fra damen, sa jeg, presten takket og vi sa farvel til hverandre da vi kom til Guardamar del Segura.

3 måneder senere ringer telefonen i sjømannskirken i Torrevieja eller La Siesta som er helt korrekt stedsnavn. Presten tar telefonen og det er kvinnen som jeg har omtalt i denne historien som ringer. Hun hadde fått behandling, hadde tørket opp, og fått det godt. Presten og hun snakker litt sammen, så forteller kvinnen at hun og kjæresten har funnet tilbake til hverandre. Så sier hun, 3 måneder etter at hun hadde drukket nesten 2 flasker vodka i løpet av en morgenstund: ”Da jeg kastet ringen syntes jeg å få med meg at Stig fanget den i lufta utenfor bilvinduet. Vet du noe mer om det?” ”Det vet jeg masse om”, sier presten. ”Ringen ligger her i safen min den, og der har den vært siden den dagen vi kjørte deg til flyplassen.” ”Tusen takk, vil du sende den til meg,” sier kvinnen, ”vi har funnet sammen igjen”. Og slik ble det, og de er fortsatt forlovet den dag i dag, og de har besøkt Spania på nytt flere ganger.

Et fantastisk menneske sjømannspresten Per Christian Solberg, en dyktig prest, et stort menneske og medmenneske.

 

g

h

i